I dag er det nøyaktig et år siden jeg slo hodet mitt! Og fortsatt sliter jeg med ettervirkninger. Hver dag er en kamp om å være normal. Jeg prøver å godta at jeg ikke er hun spreke jenta med godt humør og null hodepine, men jeg har et mål om å komme tilbake dit, det tar bare litt tid.

Så hva skjedde egentlig? Jo, jeg datt på isen utenfor en butikk, landet på kinnet og jeg husker godt følelsen av hodet som dirret i lang tid etterpå. Legen mente jeg ikke hadde hjernerystelse, men etter en uke ble det påvist en type hjerneskade som kommer som følge av hjernerystelse (post commitio syndrom). Og hva er det: min opplevelse var at hjernen skrudde seg av. Jeg hadde null oversikt og var apatisk i flere måneder. Jeg husket ikke hvordan vaskemaskinen virket, var fjern og måtte sove/hvile mye. Turte ikke å kjøre bil pga. konsentrasjonsvansker, svimmel og konstant hodepine (kjennes ut som hjernen svulmer opp og ikke får plass). Jeg sliter fortsatt og må fortsatt ta det med ro. Jeg prøver stadig å se hvor grensa går og stadig blir jeg påmint at kroppen trenger hvile og at hjernen skrur seg av. Frustrerende, men jeg gir meg ikke. Jeg vil bli meg selv igjen og jeg har mål.

Når man er i en sånn situasjon er det viktig å kunne mestre. Jeg har prøvd trening i perioder, men mye av det er for tøft foreløpig (og jeg som løp over 10 km tidligere uten problemer…..). Det å hele tiden møte motgang, kan sende deg rett i kjelleren (jeg har vært der). Jeg har nå valgt å ta opp scrapping igjen, det gir meg ro, jeg bruker den kreative siden og dette er noe jeg mestrer. Så vær glad for det du har! Ta vare på de magiske øyeblikkene og tenk over hva som betyr noe for deg. Og ikke minst: husk å pust med magen! (Selv om det er frustrerende å være “syk”, velger jeg å se på det som en reise som jeg lærer noe av…..)

I morgen skal jeg fortelle om et scrappetreff. Vi ses.

Kategorier: Generelt, Personally